Reality hitting me hard

Siden jeg skal begynne i jobb førstkommende mandag, bo helt for meg selv for aller første gang (i hvertfall mesteparten av tida), og med andre ord kan klassifiseres som “voksen”, fant jeg ut at det kunne være en idé å sette opp et budsjett.

Konklusjon: penger når virkelig ikke langt når man har en god del å betale i husleie og et studielån som skal betjenes. I tillegg er det x antall andre ting som man må bruke penger på (forsikring, council tax, trening, mat, internett osv.) Fikk følgende reaksjon fra pappa Davidson for et par dager siden da jeg prøvde å forklare litt rundt den norske Lånekassen: “surely you cannae be paying interest on yer student loan?” Å jo da, gjett om vi betaler renter du…

Renter er forresten ikke det som irriterer meg mest med Lånekassen for tida. Enda verre er det hvor tverre og vanskelige de kan være når man ikke passer inn i boksen “student som tar 3-5-års utdannelse uten å forandre mening underveis.” Ei god venninne av meg har foreløpig vært nødt for å gi opp alt som heter skole fordi hun har vært så uheldig å endre studievalg to ganger. Eller rettere sagt innsett at “huff, dette var ikke noe for meg” akkurat en gang for mye. Resultatet har blitt at hun ikke får mer støtte fra Lånekassen før hun eventuelt har betalt ned alt det hun skylder. Jeg er enig i at det bør være et maks antall år man kan få støtte totalt, men hva man gjør med de årene bør være opp til en selv. Lånet må jo uansett betales tilbake, so who cares?